|
Regnet øste ned i Oslo, men vi kom oss hesblesende på toget til Fredrikstad, hvor båten lå. Kom oss etterhvert under dekk og satte igang med matlagingen. Snart spredte matlukten seg ombord og vinen kom på bordet.
Samboerparet som jeg kjøpte båten av hadde sagt seg villig til å bli med ned til Kristiansand, noe som jeg satte stor pris på. Det er helt utrolig hvor mange ting det er man skal sette seg inn i ombord.
Den 19 juni, på formiddagen, satte vi ut fra Fredrikstad. Varierende vinder, men fikk da seilt 5 timer, de resterende 19 timene gikk vi for motor. Min daværende samboer var endel plaget med sjøsyke og tilbrakte det meste av tiden i horisontalen.
I Kristiansand tok vi farvel med Kjetil og Monica, og de tok farvel med båten. Vi ble liggende i overkant av et døgn i Kristiansand, handlet inn forskjellige saker vi hadde behov for, og fylte opp med mat og drikke. Den glade globetrotter fra Hamburg, Timo Huber, hadde tinget plassen som annenstyrmann ombord. Timo hadde jeg blitt kjent med i Brasil 4 år tidligere og hatt jevnlig kontakt med. I tillegg mønstret også min kollega Arne Petter på.
Vi gikk for motor de første to timene, men da vi kom ut av Vestergapet fikk vi fin seilvind, selv om retningen ikke var helt ideell. Motvind skulle vise seg å bli regelen på turen nordover. Men seile skulle vi! Vi krysset jevnt og trutt mot vinden og passerte Lindesnes kl 03:00 på natten. Da vi omsider kunne dreie av mot nordvest, døde vinden ut og vi måtte starte opp motoren. På strekningen opp til Skudeneshavn hadde vi varierende svake vinder, men fikk seilte noe innimellom og motorseilt endel. 30 timer etter avgangen fra Kristiansand, kunne vi fortøye på en aldeles utmerket gjestebrygge i Skudeneshavn. Det ble straks gitt landlov til mannskapet og restaurantbesøk stod på timeplanen.
Den 23 juni kl 12:00 Kastet vi fortøyningene og gikk for motor ut fra havnen. Da vi rundet sørspissen på Karmøy kom vi inn i motvinden igjen. Krysset utover mot Utsira i 6 knops fart, vindroret fungerte ypperlig og gjorde rorvaktene til en lek. Vindene varierte endel men stort sett fikk vi seilt. Halveis til Shetland slo vi før første gang og hadde regnet med at vi skulle greie å gå klar av Stadt. Men etterhvert som vi nærmet oss ble det klart at det gjorde vi ikke, vi måtte slå igjen. Da vi atter nærmet oss Stadt døde vinden ut og vi gikk for motor inn mot Ålesund. Dassen ble sur og bestemte seg for å holde tett. Etter 60 timer kunne vi slappe av i gjestehavna. Vi ble her til ettermiddagen den 26, fikk fikset dassen, dusjet, bunkret diesel og mat.
Ut Saltsteinsleia hadde vi både vind og strøm imot, og farten var helt nede i 1,5 knop, men alt går bare man tar tiden til hjelp. Etter12,5 times motorbanking var det helt fantastisk å kunne stenge motoren og sette seil. Motvind var det riktignok, men det tok vi ikke så tungt. Vi seilte inn mellom Hitra og Frøya før vinden igjen døde og vi måtte gå de siste to timene for motor. På kaia i Kjerrinvåg stod velkomstkomiteen klar, Arne Petter skulle mønstre av her, og Rune Thu skulle komme på. I tillegg hadde Kristian (en god kompis av meg i Trondheim), Andrea (mor til min samboer) og typen, tatt turen utover. Det skal ikke stikkes under en stol at det ble et lystig lag den kvelden :)
Den 28 juni kastet vi loss fra Kjerringvåg, kursen var satt rett mot Skomvær fyr utenfor Røst, en strekning 250 nm. Fin vind hadde vi hele veien, den kom riktignok i mot, men vi greide akkurat og holde kursen på en litt skarp kryss. Vindroret styrte omtrent hele veien, slik at man slapp å stå ute i regnet, men kunne sitte godt innunder sprayhooden med kaffekoppen og en god bok. Turen til Røst tok 57 timer og da hadde vi knapt sett en eneste båt på turen. Været slo om og det ble solskinn og stille.
Vi fant ut at vi hadde godt med tid og bestemte oss for å ta det litt med ro i Lofoten, og seile korte etapper. Dagen etter gikk vi fra Røst til Nusfjord. Nusfjord er en av mine favoritthavner i Lofoten. Hele fiskeværet er fraflyttet (bortsett fra 2 personer) og Rica-kjeden har kjøpt det opp og pusset opp en hel del. Vi tok en natt her, med restaurantbesøk og utepils på kaia.
Dagen etter seilte vi videre innover Vestfjorden, droppet innom Kabelvåg for pizza og utepils, før vi gikk videre til Trollfjorden. Her la vi til på ei gammel kai, og ble der over natten.
Videre opp Raftsundet var det vindstille og vi måtte bruke motoren helt fram til Sortland, da vi nærmet oss kaia så vi en kjent figur som stod på kaia og vinket. Det var selvfølgelig en Alta-væring som skulle ha haik hjem igjen etter et kjærlighetsbesøk. Noe som bare ble et hyggelig tilskudd til mannskapet. Reker og hvitvin på akterdekket fikk vi også tid til.
På ettermiddagen den 3 juli, dro vi fra Sortland, været var helt upåklagelig og vi bestemte oss for å gå på yttersiden av Andøya for å muligens få sett litt hval ute på Bleikdjupet. Rett før midnatt kastet vi anker ut og ankerdrammene inn. Sommernatten var som den bare er her oppe i nord når alle gode makter legger godviljen til.
Dagen etter hadde havskodda kommet sigende, helt vindstille og vi gikk for motor ut mot Bleikdjupet. Her på kanten av kontinentalsokkelen faller plutselig dybden fra 400 m til nærmere 2500 m, og er vel den plassen i Norge man har best sjanse til å få oppleve Moby Dick. På veien ut hadde vi hatt en bottlenose-hval helt inne ved båten, men den mistet fort interessen for oss og dro videre for å gjøre det slike hvaler gjør. Da vi nærmet oss kontinentalsokkelen steg vanntemperaturen med 4-5 grader på omtrent like mange minutter, og like etter begynte vi å se hvalblåst på alle kanter. Det var mengder av hval, etter hva vi kunne se var det bare spermasetthval. Disse fantastiske dyrene dykker ned til vanvittige dybder, og etter hvert dykk ligger de i ro i overflata 30-40 minutter for å lagre opp oksygen til et nytt dykk. Vi seilte inntil flere av de og hadde noen fantastiske naturopplevelser der ute. En gang så vi en hval som kom opp etter et dykk, og hadde så stor fart at nesten hele den 20 meter lange kroppen var over vann. Litt glad for at den ikke hadde bestemt seg for å trekke luft akkurat der vi var....
Fra Bleikdjupet hadde vi fin vind innover til Hamn på yttersiden av Senja, en flott og skjermet havn, men restauranten var dessverre stengt for dagen så det ble "wine and dine" ombord istedet. Godt å komme i havn, særlig når det var meldt stiv kuling for natten.
Den 5 juli kom vi oss for en gangs skyld tidlig avgårde, og la kursen mot Skjervøy, varierende vinder, og mye stille vær. Ankom Skjervøy etter 23 timer, bunkret opp med diesel og grillmat, og la kursen innover mot Jøkelfjorden hvor vi hadde tenkt å ha picnic under brefallet.
Været ble bare bedre og bedre, sol og varmt. Inge tok et lite bad fra båten. Fikk etter mye styr etslags feste for ankeret inne i Isfjorden, kom oss i land og fyrte opp grillen. Timo prøvde å bli kompis med noen reinsdyr, men de var tydeligvis skeptiske til tyskere.
Vi seilte fra Isfjorden på kvelden, det hadde kommet endel mørke skyer og vi fikk regn, lyn og torden på vei ut Kvænangen. Rundt Silda var det endel bølger og liten kuling. Ble endel motorseiling. Da jeg gikk på rorvakt hadde vi akkurat kommet inn i Stjernsundet, sola hadde jaget vekk skyene og vinden løyet. Strømmen løyet ikke, den stod ufortrødent på rett imot oss.
Det var en merkelig følelse å stå alene bak roret på vei inn Altafjorden. Kjente en glede over at alt hadde gått bra og at vi hadde greid å løse alle problemer etterhvert som de dukket opp. Men likevel var det med stort vemod jeg krysset inn de siste nautiske milene, turen var over, vi skulle ikke bare inn for å bunkre opp, vi var fremme... 17 dager var over og 1445 nm var seilt.
Da vi gled inn i havna var velkomstkomiteen på plass, noen var ihvertfall glade for at vi hadde kommet frem!
Rune | 
