|
I forhold til det etablerte A4-livet havnet jeg nok tidlig på skråplanet. Det begynte med interessen for friluftsliv, der hund inngikk som en vesentlig faktor. Hadde en stund en irsk setter som jeg brukte både til jakt og som trekkhund. I tillegg har jeg en kamerat som tidlig begynte med trekkhunder, en basill der er lett å pådra seg og vanskelig å bli kvitt. I 87 overtok jeg ei grønsky-tispe fra kompisen, to-spann var jo kjekt. Etpar måneder etter første løpetid hadde det derimot blitt et fem-spann, slede ble bygget og hvalpene innkjørt. Nå er jo 5 hunder litt lite når man skal kjøre slede og etter noen år endte jeg opp med 46 hunder... noe som man i ettertid trygt kan si var altfor mye.
Det ble mindre og mindre turkjøring og mer trening og løp.
Bikkjer, langdistanseløp og trening tok omtrent alt av fritid, men så trengte jeg da heller ikke bruke tid på å finne ut hva pengene skulle brukes til. Det som ikke ble brukt på utstyr og løp, ble puttet inn foran på bikkjene, og kom en stund etter (sterkt devaluert) ut under halen og måtte spaes ut av hundegården. Det finnes sikkert mye enklere metoder for kompostering av penger men du verden så artig det er! Ihvertfall sålenge man er inne i psykosen.
Etter en hel del år med satsing på løp og bikkjer, og variabel suksess, begynte jeg å gå lei, ville oppleve noe annet enn frosne tær og synet av bikkjeromper. Sommeren 98' lånte jeg ut alt av hunder for et år. Nå skulle jeg undersøke om livet uten trekkhunder hadde noe for seg. Hadde de siste årene jeg drev med hundkjøring følt et savnet etter å ha muligheten til å reise (har du noengang forsøkt å spørre noen om de kan passe 46 hunder etpar- tre uker?), se nye steder og oppleve andre kulturer.
Sekken ble pakket og det neste året var jeg tilsammen 3 måneder på reise, England, USA, Canada, Thailand, Nederland, Australia, Egypt. Jo mer jeg reiste, jo mer lyst fikk jeg til å reise mer. Hundene og alt av utstyr ble solgt, kjøpte meg motorsykkel, en herlig Moto Guzzi California. Med motorsykkelen kjørte jeg alene to somre på kryss og tvers i Europa. På vintrene, når det var lite å gjøre på jobb, tok jeg ut ukesvis med avspasering og trakk nedover til tropene.
Ble bare mer og mer sulten på å reise, og tanken på å seile dukket opp. Måtte være herlig å kunne la vinden drive meg rundt om i verden, spare penger som ellers gikk til flybilletter, hoteller og restauranter. Tanken virket forlokkende. At jeg, etter hva jeg kunne erindre, hadde lett for å bli sjøsyk, og det faktum at jeg aldri hadde vært ombord i en seilbåt og langt mindre visste noe om seiling, var bagateller som sikkert gikk an å løse. Sjøsyke skal jo normalt gå over og seiling må det da gå an å lære seg.
Sommeren 01 hev jeg meg på et seilkurs i Moss. Norsk Seil- og Navigasjonsskole hørtes veldig bra ut, og kurset skuffet ikke og artig var det også. Etter 6 døgns seiling følte jeg meg istand til å ta en seilbåt og seile omtrent hvor som helst. Båtjakten begynte! Letet i 2 år etter en høvelig båt, den skulle være solid, passe stor, velutstyrt, velholdt og ikke minst billig. Visste jo ikke til å begynne med at slike båter ikke finnes. Båt er dyrt! Men budsjetter kan jo justeres og man har jo ikke behov for noe fancy greier, sålenge det er solid og trygt i sjøen.
Fant tilslutt Opportune, og i juni 04 hadde jeg blitt eier av en 39 fots stålketch.
Eventyret hadde begynt! |
|
