SY-OPPORTUNE

Verdens vakreste kyst

Fri, 1 Jul 2011 13:00:51 +0200

Vær og vind i nord-atlanteren gjorde at vi fikk mindre tid til rådighet opp langs norskekysten, hadde egentlig planlagt å bruke en måned fra Bud til Alta og ikke bare 12 dager.

Bud er et vakkert sted.

Dagen etter velkomstenfesten i Bud, Cecilie og jeg tok oss et lite dykk, plukket kamskjell. Fant 11 store kamskjell og tok en rødspette med kniven. På grunn av temperaturen ble det ikke noe langvarig dykk, kun 8 grader nede på 25 meter. Men kjekt å komme seg i vannet igjen.

Nydelig vær på Bud, Opportune dive-team drar på kamskjellfangst.

Etter å ha tint litt i sola tok vi farvel med Bud og la ivei oppover leia. Vindstille og sol, vi motret opp til Smøla hvor vi skulle ta en liten stopp, her fikk vi solgt satelitt-telefonen og noen kartbrikker til en lege som skal på langtur litt utpå sommeren. Vi rakk også å få besøk av en kollega på kystseksjonen før ferden gikk videre til Hitra.

Innimellom glimtet det til med sol og godvær.

Hitra
Vi la oss på en flytebrygge på innsiden av Dolmøya, rett nedenfor hytta Marit, en tidligere kollega i SNO. Vel fortøyd dro vi i bil over til Hofstad for ny naustfest hos Anna Marie og Cato, som vi ikke hadde sett siden vi seilte ut fra Opua i New Zealand for 1,5 år siden.

Kveldsstemning i naustet på Hitra.

Festen pågikk til langt på natt!

Fra Hitra hadde vi flott vind og seilte raskt over til Rørvik. Vi ankom på morgenen og la oss i gjestehavna for dagen. Her traff vi Frank Dille på Menja, en langseiler som Eva hadde hatt litt kontakt med i tiden før vi startet. Frank er en trivelig kar og det ble en liten ankervin ombord på Menja. Vi ruslet oss en tur i “byen” fikk handlet inn litt mer mat og annet smårusk. I kveldingen la vi avgårde igjen, ingen vind, så vår trofast mercedes måtte til pers igjen.

Helgelandskysten er vakker og været bedret seg også. Vakre holmer gled forbi og imponerende fjell speilet seg i havblikket, selv ikke bråket fra motoren greide å legge en demper på stemningen.

Cecilie og Christian feirer møte med midnattsolen.

Inne i Bodø smilte solen til oss, vi la til på ei av gjestebryggene og gikk straks iland for å kjøpe reker, loff og hvitvin. Resten av frivaktene ble purret og vi hadde deilig lunsj i den ikke altfor varme nordnorske sommeren. Vi fikk også besøk av kjentfolk her, Birger Altmann, en utflyttet Hammerfesting som har begynt å snuse på seilerliver.

Nord Norge viser seg fra sin beste side.

Vestfjorden lå som et speil, vi gikk rolig for motor over til Henningsvær. Her tok vi oss et døgns pause, før turen gikk videre innover langs Lofotveggen.

Henningsvær, en av mange perler i Lofoten

Vi la til på en flytebrygge sammen med 4 tradisjonsbåter, rett ovenfor var det restaurant med mat og vin.

Inn gjennom Tjeldsundet.

Seilvind fikk vi ikke så de ble motor hele veien, vi gikk gjennom Tjeldsundet, stoppet på Finnsnes og fylte diesel før vi tidlig på morgenen ankom Nordens Paris, Tromsø. Venner og kjente fra Tromsø stakk innom og hilste på.

Tromsø var vår første havn på turen, for over 3 år siden.

Fra Tromsø gikk ferden over Lopphavet og inn til Kåven i Finnmark, her tok vi turens siste natt. En rolig avslutning med god mat og vin. Nå gjenstår bare 17 nautiske mil inn til småbåthavna i Alta, hvor vi la ut for 1106 dager siden.

Kåven, siste havn på dette eventyret!

Skipper Somby

The North Sea

Fri, 17 Jun 2011 11:06:18 +0200

Vi fikk oss noen fine dager i Inverness. Stadig kom det nye norske båter, noen var på vei ut i verden mens andre hadde, som oss, vendt baugen mot steinrøysa i nord.

I marinanen ble vi liggende ved siden av den svenske båten Eja av Slussen, som med sitt mannskao på tre har lagt ut på en dykkertur. Armin Mück og datteren Birgitta produserer tv-programmer i samarbeid med SVT og NRK og vi fikk en trivelig kveld sammen. Vi fikk se flere av de fantastiske tv-programmene de hadde laget de siste årene. For smakebiter på deres arbeid, sjekk ut: www.crystalwaterfilm.com

Koselig kveld på Opportune med Armin, Birgitta, Kristian og hunden Laritza (som røytet en smule...).

Christian med parykk ala Laritza, burde varme godt på overfarten

Vi fikk oss også en tur i klatreveggen på Inverness leisure center, kjempegøy og formen var slett ikke så ille som fryktet. Det skal bli godt å få klatret litt mer jevnlig når man kommer hjem til Norge.

Herlig klatredag i Inverness

Mens vi ventet på at nordsjøkulingene skulle gi seg, fikk vi tiden til å gå med jogging, pubcrawls og restauranter. Kjell mønstret av her og tok flyet hjem til Norge, og Cecilie og Guro mønstret på. Kjekt å få på gamle kjente.

Værmeldingene var fine og den 14 la vi avgårde over Nordsjøen sammen med flere andre norske båter. De andre satte kursen rett over mot Bergensområdet, mens vi gikk rett mot Bud utenfor Molde.

Etter noen timers motring utover fjorden fikk vi vind i seilene. Herlig seilvind og gamle Opportune la seg på en marsjfart rundt 7 knop. Christian slet litt, men slapp unna krabbematingen. Nordsjøen var snill med oss denne gangen, og det ble mye god mat og drikke underveis. Lite annen trafikk og ta hensyn til, men da vi nærmet oss norsk økonomisk sone ble det utrolig tett mellom plattformene. Vinden løyet mer og mer og vi var nødt til å gå for motor det siste døgnet inn til Bud.

35 nm utenfor norskekysten fikk vi internettdekning og WiFi ombord, noe lettmatrosen satte stor pris på.

Vel inne på Bud ble det ankerdrammer og middag med Evas foreldre.

Feiringen fortsatt med reker og hvitvin i naustet hos Kjetil. Det ble langt utpå morgenene før crewet fant køyene ombord.

Nå kaster vi loss og seiler oppover til Smøla og Hitra, her venter mere kjentfolk fra de syv hav :)

Skipper Somby

The Caledonian Canal

Thu, 9 Jun 2011 10:57:04 +0200

Kanalen er en av de vakreste her i UK. Den ble bygget i tidsrommet 1805-1822 og var den første offentlig finansierte kanalen i UK. Den var tenkt som tilfluktsområde for den britiske marinen under Napoleonskrigene men ble aldri brukt til dette. Kanalen er 96 km lang, hvorav 35 km er kunstig og resten består av forskjellige vann. Det er 29 sluser og 10 svingbare bruer.

Vi hadde akkurat kommet inn i første slusen i Fort Williams da vi fikk se en annen norsk båt, Framdrift, en splitter ny Ovni 395, på vei fra verftet i Les Sables til sin hjemmehavn i Longyearbyen.

På vei opp Neptune´s Staircase

The Eagle, floating pub. Sjøgangen var godt innenfor komfortsonen.

Sammen med Framdrift og 2 andre båter tok vi fatt på slusene i Neptuns staircase, 8 sluser som løftet oss omtrent 25 meter opp. Turen opp gjennom slusene gikk raskt og smertefritt og etter en liten pint-stopp på puben kunne vi seile videre innover det skotske høyland.

Apetitten kom raskt tilbake på de skotske vannveier.

Christian var veldig fornøyd med stabil båt uten rulling og gikk straks igang med å spise seg opp etter havseilasene. 7 nm lengre inn stoppet vi for natten og la til ved en av de mange kaiene underveis. Herlig med en god natts søvn uten rulling og vakter.

Neste morgen Kom vi ut i det første vannet, Loch Lochy. Været var ekstremt skiftende med sol, regn og tåke. Etter Loch Lochy var det en kort kanalstrekning med 2 sluser og vi var oppe i Loch Oich, kanalens høyeste punkt 35 moh. Vi fortsatte videre til Fort Augustus hvor vi tilbrakte resten av kvelden på noen av de mange pubene.

Fra Fort Augustus går det bare nedover, fem sluser senket oss ned til Loch Ness. Etter å ha etterfylt litt i kjøleskapet la vi utpå, ekkoloddet ble skrudd på og vi speidet etter Nessie. Ved Urquhart Castle fikk vi se et eller annet i overflaten, men det viste seg å være en helt alminnelig robåt. Vi konkluderte med at Nessie antagelig bare er en myte og fortsatte videre. Vi gikk gjennom slusen i Dochgarroch og la til for natten. Lammestek og sangria til middag.

Kveldsstemning i Dochgarroch

Dagen etter fikk vi faktisk litt sol, og etter noen timers solslikking fyrte vi opp igjen og begav oss nedover mot Inverness og Seaport marina. Nå skal vi shine skuta så den er klar for innrykk av nytt resirkulert mannskap. Kjell mønstrer av her og tar flyet tilbake til Norge og blir erstattet av Guro Gjestvang (som seilte med oss fra Alta til Panama) og Cecilie Hammersland (som var ombord fra Brisbane til Sør-Afrika). Blir bra å få vannet ut testosteronet ombord.

Skipper Somby

Den kalde veien mot nord

Mon, 6 Jun 2011 12:33:20 +0200

Vi hadde håpet at vi ville få litt mer varierende vinder på seilasen opp til Irland, men den gang ei. vinden rett i trynet og vi måtte seile mot NV helt opp til Azorene før vi kunne slå og seile mot den grønne øya med det svarte ølet. Det ble en langtekkelig seilas og det var bare såvidt vi greide å motstå fristelsen til å seile innom Faial på Azorene hvor Altabåten Fryd hadde tatt havn sammen med mange andre norske båter, alle på vei hjem etter en svipptur til Karibien.

Kaldt ble det også, med nattetemperaturer ned til 5 grader ble det en tøff overgang etter nesten 3 år i tropiske farvann.

Christian vårt nye crew fikk en tøff start på seilerkarrieren, til tross for skopolaminplaster og piller ble det mye krabbemating. Han fikk raskt tilnavnet «Bucketman» etter to ukers intimt samvær med en av våre dekksbøtter.

Genoaen som hadde tatt oss hele veien rundt kloden revnet fullstendig sør om Irland og et av undervantene begynte å ryke. Vi fortsatt med en gammel genoa og sterkt revet storseil.
Heldigvis holdt det helt inn til havn, etter 1800 nm og 17 døgn i sjøen kunne vi endelig fortøye Opportune i Cork.

Skippern lapper genoaen igjen.... Christian, nybakt «blue-water sailor» var den som satte mest pris på landkjenningen.

Royal Cork Yachtclub ble etablert i 1720 og er dermed verdens eldste yachtklubb, men til tross for navnet var den ikke spesielt snobbete og tok villig imot noen lurvete langseilere.

Vis satte straks igang med jobbingen. Nytt undervant ble fikset og begge genoaene ble tatt med opp til seilmakeren. Hvor den utslitt ble erklært død og det gamle reserveseilet fikk påsydd ny forlikstape for å passe inn på rulleforstaget.

Vi tok oss en fridag og dro inn til byen Cork hvor vi ruslet gatelangs, sjekket ut herlige irske puber og handlet inn for turen videre. Planen var å seile rett til Fort Williams, men vind og strøm ville det ikke slik og vi la oss inn i Holyhead i Wales for å vente på strømskiftet. Eva og Kjell fikk seg en liten joggetur, mens skippern kikket på gamle romerske ruiner og nerdet på nettet inne på sailingklubben. Utpå kvelden, etter en bedre middag, kastet vi loss. Seilasen oppover Irskesjøen gikk radig unna og de første timene lå vi jevnt på 9 knop, godt hjulpet av tidevannstrømmen. På morgenen passerte vi Isle of Man og utpå kvelden stanget vi baugen rett inn i motgående strøm sør for the North Channel.

Ved strømskiftet kom vi oss igjennom og kunne falle av litt. Isle of Islay med sine destillerier dukket opp på babord siden og bak hekken sank Nord-Irland i havet. Vi fikk vinden aktenfra og seilte rolig og behagelig inn langs sørkysten av Jura.

Vi har ankommet innløpet til Caledonian Canal. Det skotske høyland neste. Skal bli godt med noen dagers kanalseilas.

Skipper Somby